rokken
24-01-2007, 21:41
HISTORIKK
Strikkekunsten har sine røtter langt tilbake. Det har vært vanskelig å tidfest når den ble oppfunnet. Det har sin naturlige årsak i at folk brukte plaggene til de var fullstendig utslitt og restene ble rekket opp igjen eller brukt som bøter på nyere plagg. Derfor finnes det få levninger etter strikkede plagg.
Noen spor er derimot funnet i kunsten. På maleri av Maitre Bertram fra 1300-tallet finner vi jomfru Maria strikkende. I koptiske graver i Egypt er der funnet plagg som kan ha vært strikket, men utseendemessig er nålebindinsteknikken veldig lik strikking, så det er vanskelig å være helt sikker. Det er få spor å finne, det kan være en strofe i et dikt, eller en husholdsopplisting. Men man tror at det å strikke med to pinner har oppstått en gang på 600-tallet. At det oppstod i Egypt eller Lille Asia og kom til Europa den vegen. Det kan også ha kommet med maurerene fra Nord Afrika på 1100-tallet.
Strikking var allment kjent i sentraleuropa på 1200-tallet. Allerede i 1268 grunnla mannlige profesjonelle strikkere et håndverkslaug i Paris.
Det går mange år før den første nordmannen strikket sitt første plagg. I Danmark var det laug som lenge hadde et godt marked på å selge ferdig strikkede produkter til Norge. På den måten spredde kjennskapen til strikkeplaggenes fordeler seg. De var mykere å ha på og ga en mye bedre passform, sammenlignet med vadmelsplagg.
Kjennskapen til strikketeknikken spredde seg i løpet av 1500- og 1600- tallet fra byene og ut til bygde-Norge. Importen gjorde sitt, men til dels også undervisningen gitt av strikkekyndige menn og kvinner.
Den første norske navngitte strikkeren var Lisbeth Persdotter. Hun var omsteifer og strikka strømper til livets opphold. God tid fikk hun til å strikke mens hun satt i fengsel i 1634. Hun ble beskyldt for å være trollkvinne.
Det ser ut til at det var tiggere og foreldreløse barn som først fikk organisert strikkeopplæring i Norge, på 1600-tallet. De tidligst omtalte personene som tjente til livets opphold ved å strikke finner vi i Stavanger. Der "finner" vi også senere Østlandets forsyningssentral for strikkevarer. Det ble undervist i strikking på tukthus, fattighus og hospitaler i byene Bergen, Christiania og Trondhjem.
Det gikk ikke lang tid for strikkemaskiner også gjorde sitt inntog blant folk. "Knitting frame" ble oppfunnet allerede i 1589 av briten William Lee. Men videreutviklingen kom først på 1800-tallet. Da kom
rundstrikkemaskinen på markedet. Det førte til at en kunne utføre mer på kortere tid og fortjenesten ble bedre.
Men selvsagt var det håndstrikking som ble redningen for de allminnelige folk. Det var underskudd på strikkede plagg og en stor import av slike varer. Men etter hvert lærte norske kvinner å kopiere de utenlandske strikkeoppskriftene og de gjorde seg mindre avhengig av import.
Årsaken til at kunnskapen om strikking spredde seg så fort var at det var forbundet med svært lite investeringer å starte opp. Råmaterialene fantes og det var svært lite svinn med strikking, hele tråden ble utnyttet. Det ble mye avklipp ved veving, mens strikkeplaggene kunne formes etter kroppen under arbeid. Det var fleksibelt og enklere å holde på med. Strikkepinner var laget av ben, tre eller metall. Så var det nøstekroken til å ha i belte.Alt dette laget de selv heime på gården.
Det var ikke råd å kjøpe mønster, så de gjemte på mønsterremser for å ha. Men den store kunnskapen lå i det å skape plagget. Det tok det lang tid å lære. Det gjaldt uten uten oppskrift og all for mye telling å forme plagget slik at det passet kroppen og motens krav.
I 1860 starta håndarbeidsundervisningen i Norge. Fra da var strikking et obligatorisk fag for alle jenter. I 1880 kom den første læreboka i faget: Haandarbeid som skolefag av Marie Rosing. Og i 1901 Strikkebog for barneskolen og hjemmet av Caroline Halvorsen. Denne siste var i bruk like til den frie forminga tok over i 1960-åra.
Hentet fra http://fuv.hivolda.no/prosjekt/solvialnes/ (http://fuv.hivolda.no/prosjekt/solvialnes/)
Strikkekunsten har sine røtter langt tilbake. Det har vært vanskelig å tidfest når den ble oppfunnet. Det har sin naturlige årsak i at folk brukte plaggene til de var fullstendig utslitt og restene ble rekket opp igjen eller brukt som bøter på nyere plagg. Derfor finnes det få levninger etter strikkede plagg.
Noen spor er derimot funnet i kunsten. På maleri av Maitre Bertram fra 1300-tallet finner vi jomfru Maria strikkende. I koptiske graver i Egypt er der funnet plagg som kan ha vært strikket, men utseendemessig er nålebindinsteknikken veldig lik strikking, så det er vanskelig å være helt sikker. Det er få spor å finne, det kan være en strofe i et dikt, eller en husholdsopplisting. Men man tror at det å strikke med to pinner har oppstått en gang på 600-tallet. At det oppstod i Egypt eller Lille Asia og kom til Europa den vegen. Det kan også ha kommet med maurerene fra Nord Afrika på 1100-tallet.
Strikking var allment kjent i sentraleuropa på 1200-tallet. Allerede i 1268 grunnla mannlige profesjonelle strikkere et håndverkslaug i Paris.
Det går mange år før den første nordmannen strikket sitt første plagg. I Danmark var det laug som lenge hadde et godt marked på å selge ferdig strikkede produkter til Norge. På den måten spredde kjennskapen til strikkeplaggenes fordeler seg. De var mykere å ha på og ga en mye bedre passform, sammenlignet med vadmelsplagg.
Kjennskapen til strikketeknikken spredde seg i løpet av 1500- og 1600- tallet fra byene og ut til bygde-Norge. Importen gjorde sitt, men til dels også undervisningen gitt av strikkekyndige menn og kvinner.
Den første norske navngitte strikkeren var Lisbeth Persdotter. Hun var omsteifer og strikka strømper til livets opphold. God tid fikk hun til å strikke mens hun satt i fengsel i 1634. Hun ble beskyldt for å være trollkvinne.
Det ser ut til at det var tiggere og foreldreløse barn som først fikk organisert strikkeopplæring i Norge, på 1600-tallet. De tidligst omtalte personene som tjente til livets opphold ved å strikke finner vi i Stavanger. Der "finner" vi også senere Østlandets forsyningssentral for strikkevarer. Det ble undervist i strikking på tukthus, fattighus og hospitaler i byene Bergen, Christiania og Trondhjem.
Det gikk ikke lang tid for strikkemaskiner også gjorde sitt inntog blant folk. "Knitting frame" ble oppfunnet allerede i 1589 av briten William Lee. Men videreutviklingen kom først på 1800-tallet. Da kom
rundstrikkemaskinen på markedet. Det førte til at en kunne utføre mer på kortere tid og fortjenesten ble bedre.
Men selvsagt var det håndstrikking som ble redningen for de allminnelige folk. Det var underskudd på strikkede plagg og en stor import av slike varer. Men etter hvert lærte norske kvinner å kopiere de utenlandske strikkeoppskriftene og de gjorde seg mindre avhengig av import.
Årsaken til at kunnskapen om strikking spredde seg så fort var at det var forbundet med svært lite investeringer å starte opp. Råmaterialene fantes og det var svært lite svinn med strikking, hele tråden ble utnyttet. Det ble mye avklipp ved veving, mens strikkeplaggene kunne formes etter kroppen under arbeid. Det var fleksibelt og enklere å holde på med. Strikkepinner var laget av ben, tre eller metall. Så var det nøstekroken til å ha i belte.Alt dette laget de selv heime på gården.
Det var ikke råd å kjøpe mønster, så de gjemte på mønsterremser for å ha. Men den store kunnskapen lå i det å skape plagget. Det tok det lang tid å lære. Det gjaldt uten uten oppskrift og all for mye telling å forme plagget slik at det passet kroppen og motens krav.
I 1860 starta håndarbeidsundervisningen i Norge. Fra da var strikking et obligatorisk fag for alle jenter. I 1880 kom den første læreboka i faget: Haandarbeid som skolefag av Marie Rosing. Og i 1901 Strikkebog for barneskolen og hjemmet av Caroline Halvorsen. Denne siste var i bruk like til den frie forminga tok over i 1960-åra.
Hentet fra http://fuv.hivolda.no/prosjekt/solvialnes/ (http://fuv.hivolda.no/prosjekt/solvialnes/)